Besøkte det sovjetiske leilighetsmuseet, men mange lever fortsatt slik
For noen dager siden besøkte jeg den gamle Ural -byen, som er kjent for sine fantastiske severdigheter. En av dem er Museum of Art and Local Lore, der utstillingen "Sovjetisk leilighet" er arrangert. Utstillingen er enorm, den består av to rom, et kjøkken og en entré. Ærlig talt er dette et elegant sted du vil gå tilbake igjen og igjen.
Museets ansatte er ekte artister som hilser på utflukten som gjester som har kommet til dem for en innflytelsesfest. De forteller kjære gjester om leiligheten sin, viser alle rommene, forklarer hvordan den ble kjøpt, hva den er til og hvordan den brukes. Forestillingen deltar av en gammel bestemor, hennes svigerdatter og bestefar, som skildrer sovjetiske mennesker med sine karakterer, bekymringer og særegenheter.
Leiligheten inneholder slike ting som vi alle hadde i barndommen, som er kjære for oss, som minnet om foreldrene våre, bestefedre og bestemødre. Ett rom - bestemors, i det er ting eldre, fra det tidlige Sovjetunionen. Og rommet kombinerer en senere periode - med en skjenk og en TV.
På veggene er tepper med rådyr, preginger av metall, magasinutklipp.
På bordet ved lenestolen er det en bordlampe, aviser fra sovjettiden og magasinet Ogonyok fra 1976. En eldre museumsansatt som sitter ved siden av ham og har på seg briller med horn, pleddet skjorte og joggebukse, ser ut som en utstilling selv. Og når han begynner å snakke, skamløst "ok" og uttale ord med Ural -dialekten, så vil man bare gå opp til bestefar og presse hodet til knærne, som i barndommen til farens knær.
Alle kan ta på og se nærmere på utstillingene, se fotografier i et lysbildekule.
På bryggeglasset i flasker - den ekte parfymen "Krasnaya Moskva", som vet hvordan den beholder aromaen i mer enn 50 år.
Platene i platespilleren med gamle sanger, selv om de hvesende, formidler perfekt atmosfæren i ungdommen vår, da vi bare lyttet til vinyl.
Jentenes uniformer er laget av ekte ull, myke og behagelige å ta på. Hvitt og svart forkle, krage. Så søtt og vakkert det er! Barndom, skole, favorittlærere og venner blir umiddelbart husket.
Sengen på bestemorens rom med blonderkappe, sengeteppe og servietter er brodert for hånd. Så søt og kjent for alle!
Men generelt sett er situasjonen i leiligheten selvfølgelig påfallende annerledes enn den vi lever i nå.
Selv om det er verdt å merke seg at mange mennesker lever på samme måte, eller enda fattigere enn en leilighet innredet på et museum. Først og fremst er dette selvfølgelig landlige pensjonister, kollektive bønder, som har svært små pensjoner. De aner ikke at de kan bytte møbler eller kjøpe et dyrt kjøleskap. Derfor har husene deres samme rådyr på veggene og strikkede servietter på kommoder og nattbord. Hvorfor skulle de endre noe? Bedre vil de bruke penger på gaver til barnebarn og barn.